Noland Arbaugh ble nylig det første mennesket til å få en computer-chip operert inn i hjernen. Med den kan han styre en musepeker på en datamaskin kun ved hjelp av hjernen, og skillet mellom menneske og datamaskin viskes ut. Det er selskapet Neuralink som står bak, grunnlagt av den mer kjente Elon Musk, som blant annet står bak Tesla og SpaceX. Dette er bare ett eksempel på banebrytende teknologisk KI-innovasjon som allerede får gårsdagens teknologi til å virke gammeldags. Det vi frem til nå har sett på som science fiction, går stadig raskere over til å bli bare science.
I skarp kontrast til den lynraske teknologiske utviklingen på mange områder, har vi den klassiske trygghetsalarmen, som langt på vei har vært lik de siste 40 årene. Joda, signalene har vandret fra kobberlinjene og ut i jungelen av IP-trafikk, men tjenesten er konseptuelt den samme som før – noen kan trykke på en knapp for å få etablert en toveis samtale med en person i den andre enden.
Hvorfor er det slik at tempoet på teknologiutviklingen ellers i verden ikke smitter over på innovasjon av trygghetsalarmer*?
For Norges del, er en del av forklaringen at kommunene nå er midt oppe i det demografiske skiftet, som innebærer stadig flere eldre, flere med demenssykdommer og flere som må motta helseomsorg hjemme. Kommuneøkonomien er under sterkt press og tvinger frem harde prioriteringer. I denne virkeligheten blir ressurser som skulle brukes til innføring av velferdsteknologi ofret, og kravstabeller i anskaffelser resirkuleres med minste motstands vei.
For kommunene blir det enklere å ikke trå feil ved å henfalle til tidligere Direktoratet for e-helses velmente råd om å i hvert fall sørge for at alt utstyr som bestilles for offentlige midler har IP67-klassifisering (støvtett og vanntett), 24 timers batteribackup og ekstern antenne. Man velger en kontraktsvarighet på 2+1+1 år for å ikke være for bundet til leverandøren, i tilfelle det skulle vise seg at man velger feil i hastverket. Konsekvensen er at man fanges i en teknologifelle som i hvert fall ikke er visjonær.
For å stjele en kjent metafor; det er vanskelig å gå fra stearinlys til glødelampe når man fortsetter å fokusere på stearinens sammensetning og vekens lengde og tykkelse. Selv kostnadsfrie produktforbedringer som leverandørene tilbyr blir avvist fordi alle endringer i dagens helsevesen representerer støy, stress og risiko. Dermed forblir trygghetsalarmen den «dumme boksen» i hjørnet til alle over 67 år (som i Oslo).
For å komme ut av innovasjonsfellen, delvis skapt av offentlige sentrale myndigheter, kan det være klokt å se til Oslo. Landets største kommune anskaffer velferdsteknologi til hjemmetjenesten uten først å spesifisere disse i hjel. Det er nemlig ikke avgjørende at alle produkter må kunne senkes ned i vann i 15 til 100 centimeter i inntil 30 minutter for å kunne få folk til å trygt kunne bo lenger hjemme.
Oslo har forstått at de ikke nødvendigvis vet best selv, og har gitt nok rom for leverandørene til å beskrive sine løsninger slik at man får igjen for innovasjon og ambisjoner. Oslo tar seg til og med tid til å invitere leverandørene til heldags demonstrasjoner i håp om å kunne forstå hvordan leverandørene mener de kan bidra best mulig. Det er et eksempel til etterfølgelse for flere av landets kommuner som skal gå til anskaffelse av trygghetsalarmer.
Med Oslos tilnærming vil den «dumme» trygghetsalarmen etter hvert få muligheten til å kunne utvikle seg til å bli en nyvinning og et teknologisk knutepunkt i hjemmet.
* Med trygghetsalarmer menes mobile eller stasjonære alarmer som i hovedsak benyttes av eldre og andre med helseutfordringer som ønsker å bo hjemme lenger. Trygghetsalarmene brukes i hovedsak til å tilkalle hjelp i nødsituasjoner, og de mobile enhetene har i tillegg lokaliseringsteknologi som gir informasjon om hvor den som bærer alarmen befinner seg.